Parenting

Når små barn slår..

Jeg vet at jeg begir meg ut på et mye omsnakket tema nå, men jeg føler veldig sterkt på å lufte min mening rundt dette med små barn som slår. Alle barn er forskjellige og sånn er det bare, men det som irriterer vettet av meg er når jeg ser små barn som slår, skubber, lugger eller er ekkel med vilje UTEN at verken mor eller far sier i fra til barnet. Jeg mener at alle barn må få høre når de har gjort noe galt å lære seg å si unnskyld om det har gått utover et annet barn eller en voksen for den saks skyld. Hvordan skal barnet ellers lære hva som er riktig og galt?

Når barna er i barnehagen, så er det selvfølgelig de ansatte som har alt ansvaret for sikkerheten til alle barna og jeg som mor stoler på at de kan jobben sin. Men jeg mener at så fort enten mor eller far er tilstede, så er det han og/eller hun som skal tre til om det skjer noe. Det absolutt verste jeg vet er å måtte «snakke til» et annet barn MENS mor/far er tilstede, men som ikke tar initiativ til å reagere. F. eks når vi alle ser at deres barn slår eller er veldig ekkel mot mitt barn, så er det da vel ikke min jobb å fortelle det barnet at det har gjort noe galt. Jeg har tross alt nok med mitt eget barn som skriker og gråter.. Jeg blir så sjokkert når jeg ser at andre foreldre ikke reagerer i det hele tatt. Er det bare jeg som mener dette eller finnes det noen som faktisk er enig med meg? Det finnes virkelig ikke kleinere situasjoner enn dette. Jeg får lyst til å ta tak i foreldrene og riste vett i hodet deres. Om barnet deres ikke får høre at det har gjort noe galt mens andre er der, så må jeg nesten regne med at barnet får gjøre som det vil hjemme også..

Jeg vet at man får høre at av og til er det best å ignorere barnet om det har raseriutbrudd, MEN å vise fysisk vold mot andre ser jeg ikke på som et raseriutbrudd og det bør i mine øyne IKKE ignoreres.

Jeg har absolutt all forståelse for at små barn, trassalder og raseri er en vanskelig jobb. Jeg har seks tantebarn og en toåring selv, men er det en ting jeg har fått erfare, så er det nemlig hvor dumt det er å gi seg og la barnet få bestemme litt for mye. Det gjør det bare verre og fikser kanskje saken der og da, men man må faktisk ta kampene selv om man er sliten. Ikke alle kampene er verdt å kjempe, men de som gjelder alvorlige saker som å slå, bite og være stygg mot andre, det bør definitivt være en prioritet. Hvor utrivelig er det ikke å få høre at datteren eller sønnen din har gitt et annet barn blåmerker/bitemerker? Jeg vet ikke hva dere mener om det, men jeg hadde i allefall følt at det hadde vært like mye min skyld som barnets, og jeg hadde følt at jeg også måtte be barnet og foreldrene om unnskyldning.

Nå babler jeg fælt her, men jeg håper dere skjønner litt hva jeg mener. Fortell meg deres synspunkter og del gjerne noen lignende historier dere har opplevd.

Previous Post Next Post

You Might Also Like

No Comments

Leave a Reply

Blogglistenhits