Personal

HAR JEG VUNNET OVER ANGSTEN?

Dette er et innlegg jeg lenge har gruet meg til å skrive. Ikke fordi jeg synes det er vanskelig å snakke om sykdommen, men fordi jeg sliter med å få ordlagt meg riktig. Å ha en psykisk lidelse kan føles veldig ensomt og begrensende, og for venner og familie kan det være vanskelig å forstå hvordan enkelte ting føles og oppleves, noe som automatisk gjør det mer krevende for personen som er syk.

Jeg har selv levd med depresjon i omtrent 8 år nå. Det begynte da jeg hadde flere spontanaborter på veldig kort tid, noe som ble veldig tøft å takle psykisk. Jeg kom inn i en bedre fase da jeg ble gravid, men gikk raskt på en smell igjen da mannen min fikk kreftdiagnosen to uker etter fødselen. Det var da jeg begynte å kjenne mindre på depresjonen og heller mer på selve angsten. Frykt og bekymringer ble en veldig stor del av tankegangen min, men jeg ville ikke innse det der og da. Jeg ville være sterk.

Det er vel ikke uten grunn at jeg nesten ikke husker noe som helst av tiden etter Magnus døde. Nå snakker jeg ikke bare om dager eller uker, men faktisk måneder. Jeg aner ikke hvordan jeg kom meg gjennom den tiden.. Jeg må ha vært som en helt annen person, en zombie av noe slag. Jeg husker selvfølgelig ting jeg gjorde, men jeg får ikke helt begrep på når, hvor og med hvem. Dagene har på en måte rotet seg sammen til en smørje jeg ikke forstår noe av.

Angsten ble mye verre da jeg ble alene. Jeg satte meg psykiske begrensninger og isolerte meg selv nesten helt. Jeg følte ikke at jeg dugde til så mye og hadde det ikke vært for datteren min, så ville jeg nok ikke vært her den dag i dag. Hun var lyset i mørket og kommer alltid til å være det viktigste i livet mitt. Hun er faktisk livet mitt.

Årene som enke og alenemamma har på en eller annen måte gått fremover og det samme har jeg. Depresjonen er borte og angsten bestemmer ikke over meg lenger. Det kan komme tilfeller hvor jeg hører angsten «snakke» til meg, men nå vet jeg bedre og jeg gjør så godt jeg kan for å stenge den ute. Tunge dager har jeg færre av, men jeg gråter fortsatt litt hver dag. Tårene kommer når jeg blir alene.

For et par dager siden ryddet jeg i skuffer og skap her hjemme etter at Miley hadde lagt seg. Da kom jeg over flere ting som minnet meg om «mitt tidligere liv», ja, for det er sånn det føles. Jeg føler ikke at jeg er samme person i dag som jeg var da. Det føles så fjernt og vondt på samme tid. En av tingene jeg fant var et dokument fra Magnus sin minnestund, noe som fikk meg til å knekke helt sammen. Sorgen kommer i bølger, men den kan også komme uventet.

Angsten har jeg vunnet over, men sorgen kommer jeg alltid til å leve med.

0
Previous Post Next Post

You Might Also Like

4 Comments

  • Reply Caroline 16. desember 2015 at 14:12

    Sterkt at du deler <3 Skulle gjerne lest mer om hvordan du konkret fikk bukt med angst og depresjon. Lykke til videre <3

    • Reply reidunbeate 17. desember 2015 at 12:18

      Tusen takk Caroline <3

  • Reply Anne 16. desember 2015 at 22:06

    Vil gi deg en god klem <3 Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver om angst og depresjon.. Stå på videre! :-)

    • Reply reidunbeate 17. desember 2015 at 12:18

      Tusen takk Anne! Stor klem tilbake :) <3

    Leave a Reply

    Blogglistenhits