Personal

NÅR NEDTRAPPINGEN BLIR TIL ET HELVETE

Den siste måneden har jeg begynt å trappe ned med angstmedisinen, noe som har gått helt fint. Det vil si, frem til å går..

Jeg følte meg svimmel, kastet opp, besvimte og var borte i over 45 minutter. Da jeg våknet til på badegulvet hadde jeg mange ubesvarte anrop på mobilen og klokken var over fem. Barnehagen hadde stengt og fireåringen min var der fortsatt! Den følelsen jeg fikk da og som jeg fortsatt kjenner på er stor skuffelse over meg selv, noe jeg vet egentlig er helt latterlig. Jeg gjør jo tross alt mitt beste for å slutte med en medisin jeg ikke føler jeg behøver lenger. Jeg har det utrolig bra i livet mitt nå og jeg er lei av å bli påmint om angsten hver dag når jeg tar medisinen. Dette er et steg i riktig retning, men i går følte jeg alt annet enn det..

Hendene mine skjelver, jeg føler meg helt susete/svimmel og hjertet mitt dunker i rekordfart. Alt dette er dessverre helt vanlig når man trapper ned for kroppen min skjønner jo ingenting. Hvorfor får den ikke lenger de stoffene den er vant til? For ja, den har faktisk blitt avhengig av medisinen. Disse ubehagelige bivirkningene fikk jeg da jeg startet opp, så da sier det seg selv at de kommer tilbake nå som jeg trapper ned. Jeg skulle bare ønske det ikke var så utrolig frustrerende.

Straks skal jeg levere jenta mi i barnehagen og jeg håper så inderlig at denne dagen blir bedre. Jeg vet i hvert fall at jeg skal ha mobilen i nærheten hele tiden slik at jeg kan ringe noen med en gang jeg føler at det begynner å svartne for meg. Huff.

Nå har jeg heldigvis bare to uker igjen med dette, så er det over. Herregud, som jeg gleder meg!
Da tror jeg virkelig at champagnen må sprettes altså, hehe.

0
Previous Post Next Post

You Might Also Like

No Comments

Leave a Reply

Blogglistenhits