Parenting

Jeg valgte å ikke amme babyen min

Amming blir fortsatt sett på som en selvfølge hos veldig mange, men jeg valgte bevisst å la være å amme babyen min.

Jeg slet såpass mye med den prosessen første gang jeg fikk baby, så denne gang visste jeg at jeg ikke trengte å stresse noe med det. Datteren min fikk morsmelkerstatning fra hun var bare en måned gammel og hun har alltid ligget enten i gjennomsnittet eller litt over den ideelle kurven de følger på helsestasjonen. Det stresset og skuffelsen jeg kjente på den første måneden var helt forferdelig. På grunn av at jeg mislyktes med ammingen, klarte jeg ikke å slappe av og kose meg hele den første måneden. Jeg var konstant bekymret og redd for at datteren min ikke fikk i seg nok mat.

Ammepresset begynte straks hun ble født. Da kom det en eldre jordmor og tvang frem de første melkedråpene fra brystene mine. Hun spurte ikke en gang om jeg planla å amme eller ikke. Melkeproduksjonen var så å si lik null, men hun klemte og klemte og klemte helt til det så vidt kom noe. Jeg ble fortalt at jeg måtte forte meg opp av sengen etter keisersnittet og begynne med brystpumpe så fort som mulig, slik at jeg skulle klare å livnære barnet mitt. Den jordmoren som sa dette var så hard i kantene og rett og slett utrivelig. Jeg torde ikke annet enn å gjøre som hun sa, selv om jeg følte meg fullstendig knust.

Jeg fortsatte som en gal med brystpumpe når jeg kom hjem fra sykehuset også, men det var ikke tegn til at melkeproduksjonen skulle stige. Datteren min gikk ikke bra nok opp i vekt og jeg følte meg (selvfølgelig) som en dårlig mamma. Etter mange tårer og tunge stunder snakket jeg med både mannen min, mamma og søstrene mine om dette og de var alle enige i at jeg burde gi morsmelk-
erstatning og slutte med pumpingen øyeblikkelig. Samme dag sluttet jeg og det angrer jeg ikke et sekund på!

Ved neste kontroll på helsestasjonen ble de positivt overrasket over vektøkningen til datteren min og de mente det var bra at jeg endelig hadde klart å mestre ammingen. Jeg fortalte med en gang at vi kunne takke MME for det positive resultatet og dere skulle sett blikket jeg fikk fra helsesøster.. Hun begynte å ramse opp fordelene ved brystmelk versus MME og mente at jeg måtte fortsette å prøve å få opp produksjonen, men da svarte jeg veldig bestemt nei. Hun så på meg, ristet på hodet og sa bare «nei, nei».. Jeg følte hun dømte meg som mamma og det såret veldig, men jeg skammet meg ikke over valget mitt. Datteren min fikk i seg maten hun trengte og gikk endelig opp i vekt. Det var alt som betydde noe for meg.

Nå, seks år senere, kjente jeg at jeg faktisk gruet meg til å fortelle jordmor på sykehuset at jeg ikke tenkte å amme. «Hva om det er en sur, gammel jordmor, som bare «tvinger» meg til å prøve denne gangen også?»

På grunn av at jeg måtte føde med akutt keisersnitt og ble lagt inn på overvåkingen i to døgn etterpå, var det aldri noen jordmor som kom å la presset på meg. Det var først da jeg kom opp på barselavdelingen at de spurte meg om jeg ville prøve å amme. Når jeg fortalte at jeg ikke ønsket dette, så reagerte hun ikke på det i det hele tatt. Hun smilte bare og fortalte meg hvor jeg kunne finne morsmelkerstatning og at jeg kunne få opplæring hvis jeg ville. Jeg ble helt sjokkert over den hyggelige responsen og jeg følte meg så respektert og tatt vare på. Hjelpe meg hvor stor forskjell som har skjedd på sykehus på bare seks år.

Jeg håper virkelig at alle jordmødre har denne innstillingen og at de lar nybakte mødre få velge selv om de vil amme eller ikke. Selv om du kanskje har en annen oppfatning, så vær profesjonell og møt dem med respekt og et smil. Det er gull verdt for en mor som kanskje føler seg usikker og sårbar.

Tusen takk til de fantastiske jordmødrene ved St. Olav i Trondheim, som aldri ga meg dårlig samvittighet for valget mitt om å oppdra et flaskebarn. Tusen, tusen takk!

Previous Post Next Post

You Might Also Like

1 Comment

  • Reply Andrea 11. juli 2017 at 18:44

    Jeg slet også veldig med amming da jeg ble mamma for seks år siden. Fikk beskjed om å mate barnet hver tredje time, og ringe etter hjelp om jeg trengte det. Jeg ringte på sykepleieren 15 min før barnet skulle ha mat, hun kom inn 30 min etterpå og kjeftet huden full på meg, fordi jeg ikke hadde gitt han mat enda.. Da hadde jeg sittet i 30 minutter å slitt.. Endte opp med å gi MME, og det angrer jeg ikke på. Vet ikke enda hva jeg kommer til å gjøre neste gang, men håper jeg får mer hjelp da enn for seks år siden..

  • Leave a Reply