Browsing Tag

angst

Pregnancy

JEG HAR MISTET FEM BARN

«Hva snakker hun om?» tenker du sikkert. Vel, jo det er sant. Før Miley ble født spontanaborterte jeg fem ganger på tre år.

Det var en skikkelig tøff og vanskelig tid og det gjør fortsatt vondt å tenke på den perioden i livet mitt. Grunnen til at jeg tar det opp nå er rett og slett fordi jeg ønsker å legge det bak meg og være mer åpen om det. Jeg vet om så mange som har mistet, men som ikke tørr å snakke om det. De er redde for å bli sett ned på og få nok et sympatisk blikk, og tro meg, de blikkene er det faktisk mulig å få for mange av. Det kjente jeg sterkt på etter at eks-mannen min døde av kreft. Jeg kunne ikke en gang gå for å hente posten uten å få et sånn «stakkars deg»-blikk, noe som førte til at jeg gruet meg til å gå utendørs. Heldigvis klarte jeg å komme meg gjennom det og ut av den vonde angst-spiralen jeg havnet i. Nå har jeg det bedre enn noen gang, men jeg skal absolutt ikke si at det har vært enkelt å komme hit. Det har vært en vond kamp.

4 av 5 spontanaborter hadde jeg veldig tidlig mellom uke 3 og 6, men en gang, den jeg får frysninger av å tenke på, da var jeg nesten 3 måneder gravid. Etter å ha mistet flere foster så tidlig i løpet av den første måneden før, så trodde jeg selvfølgelig at det kom til å overleve den ene gangen. Skuffelsen var 10 ganger så stor da jeg spontanaborterte nok en gang. Jeg mistet troen på meg selv og trodde at jeg aldri kom til å få barn.. Det positive i alt det negative var jo at vi visste at jeg faktisk kunne bli gravid, men hva hjalp vel det når jeg bare mistet barnet hver gang?

Jeg husker så godt da jeg ble gravid med Miley. Jeg var livredd og torde nesten ikke å gjøre noe, verken løpe, hoppe, ha sex, løfte noe, nei, jeg ble nok litt hypokonder akkurat den tiden. Da jeg endelig var tre måneder på vei, klarte jeg fortsatt ikke å stole på at det kom til å gå. Jeg tror ikke jeg fikk til å slappe av og begynne å glede meg over graviditeten før jeg var rundt fem måneder på vei. Legene og helsesøster forsikret meg om at alt var bra med babyen og at jeg kunne slutte å bekymre meg. Nå skulle jeg virkelig få bli mamma.

Og mamma ble jeg, til verdens snilleste, fineste, herligste lille jentebaby. Hun var og er fortsatt alt jeg kunne drømt om. I tillegg har jeg også blitt mamma til en gutt nylig også, og det skjedde heldigvis uten å måtte oppleve flere spontanaborter. Jeg føler meg utrolig heldig for at jeg får være mamma til disse to fantastiske små menneskene.

Jeg vet selvfølgelig at det er fysisk umulig at jeg kunne fått fem barn i løpet av tre år, men siden jeg mistet fem ganger føles det likevel som om jeg har mistet barn jeg kunne ha hatt. Derav overskriften på dette innlegget.

Personal

NÅR NEDTRAPPINGEN BLIR TIL ET HELVETE

Den siste måneden har jeg begynt å trappe ned med angstmedisinen, noe som har gått helt fint. Det vil si, frem til å går..

Jeg følte meg svimmel, kastet opp, besvimte og var borte i over 45 minutter. Da jeg våknet til på badegulvet hadde jeg mange ubesvarte anrop på mobilen og klokken var over fem. Barnehagen hadde stengt og fireåringen min var der fortsatt! Den følelsen jeg fikk da og som jeg fortsatt kjenner på er stor skuffelse over meg selv, noe jeg vet egentlig er helt latterlig. Jeg gjør jo tross alt mitt beste for å slutte med en medisin jeg ikke føler jeg behøver lenger. Jeg har det utrolig bra i livet mitt nå og jeg er lei av å bli påmint om angsten hver dag når jeg tar medisinen. Dette er et steg i riktig retning, men i går følte jeg alt annet enn det..

Hendene mine skjelver, jeg føler meg helt susete/svimmel og hjertet mitt dunker i rekordfart. Alt dette er dessverre helt vanlig når man trapper ned for kroppen min skjønner jo ingenting. Hvorfor får den ikke lenger de stoffene den er vant til? For ja, den har faktisk blitt avhengig av medisinen. Disse ubehagelige bivirkningene fikk jeg da jeg startet opp, så da sier det seg selv at de kommer tilbake nå som jeg trapper ned. Jeg skulle bare ønske det ikke var så utrolig frustrerende.

Straks skal jeg levere jenta mi i barnehagen og jeg håper så inderlig at denne dagen blir bedre. Jeg vet i hvert fall at jeg skal ha mobilen i nærheten hele tiden slik at jeg kan ringe noen med en gang jeg føler at det begynner å svartne for meg. Huff.

Nå har jeg heldigvis bare to uker igjen med dette, så er det over. Herregud, som jeg gleder meg!
Da tror jeg virkelig at champagnen må sprettes altså, hehe.

Personal

Jeg er et vrak.

Depresjonen min har forverret seg de siste to ukene. Ikke vet jeg om det er på grunn av medisinen, eller om det faktisk er tilstanden min som har blitt dårligere. Jeg holder en knapp på førstnevnte siden jeg virkelig ikke ønsker å bli verre enn dette. Føler også at det er tungt på grunn av Femelle. Jeg synes ikke at jeg gjør en god jobb lenger, men jeg prøver så godt jeg kan. Det hender seg at mange slurvefeil dukker opp og blir lagt merke til, og det er litt irriterende.

Vet at jeg må være sterk og tåle å få slik kritikk, men depresjonen gjør det forferdelig vanskelig. Jeg forteller meg selv at jeg ikke må la det gå inn på meg, men likevell begynner jeg å gråte. Jeg er et totalt vrak for tiden. Det må jeg ærlig innrømme.

Forhåpentligvis får vi utbetalt skattepengene i tide. Da har nemlig mannen min lovt meg en liten ferietur, bare vi to sammen. Det tror jeg vi begge har sterkt behov for. Jeg trenger å komme meg litt bort fra alt.

I mellomtiden skal jeg prøve å holde motet oppe og fortsette å gjøre mitt beste. Det er godt å ha noe å se frem til, men jeg frykter at det byr på bare en stor skuffelse..