Browsing Tag

baby

Pregnancy

Preeklampsi, akutte keisersnitt og frykten før og etter

Som dere kanskje legger merke til, så har det skjedd noen endringer her på bloggen. Tidligere har jeg skrevet mye om hverdagen med barna og personlige innlegg, noe jeg kommer til å fortsette med, men i tillegg vil jeg også dele dypere tanker og følelser om svangerskapsforgiftning og mine erfaringer rundt det. Jeg føler dette er et tema som absolutt burde snakkes mye mer om. Selv savnet jeg personlige historier fra andre i lignende situasjon da jeg gikk gravid og det gjør jeg denne gangen også. Mitt håp er derfor at denne bloggen kan fungere som en utstrakt hånd for gravide og mødre som har opplevd lignende svangerskap.

Kommer ikke til å skrive absolutt alt i et og samme innlegg, men heller dele opp, slik at det blir mer oversiktlig for både dere og meg.

Forrige uke fikk jeg påvist svangerskapsforgiftning nok en gang. Det kom ikke som et stort sjokk for jeg har jo tross alt hatt det to ganger før, men jeg ble veldig bekymret siden jeg har fått det så tidlig. Jeg er i uke 25 og har aldri fått det påvist før senest uke 29 før. Derfor blir jeg ekstremt redd for at jenta i magen skal bli født alt for tidlig og at dette vil bli nok en traumatiserende opplevelse for meg med skyhøyt blodtrykk, pre-eklampsi, helpp-syndrom og akutt keisersnitt. Jeg er uendelig takknemlig for at jeg har fått to friske barn, men den følelsen av å kunne være sammen med de etter fødselen.. den savner jeg. De øyeblikkene har ikke jeg fått oppleve og det har blitt en slags sorg av det. I mitt forrige svangerskap var jeg veldig dårlig i flere dager etterpå, så jeg fikk ikke kommet opp og vært med babyen min på noe som føltes som en evighet. Det kom mange tårer de dagene for å si det sånn..

Om du har noen spørsmål rundt svangerskapsforgiftning, helpp-syndrom eller akutt keisersnitt, så ikke vær redd for å stille spørsmål. Jeg skal svare så godt jeg kan. :)

Pregnancy

Preeklampsi, akutte keisersnitt og frykten før og etter

Som dere kanskje legger merke til, så har det skjedd noen endringer her på bloggen. Tidligere har jeg skrevet mye om hverdagen med barna og personlige innlegg, noe jeg kommer til å fortsette med, men i tillegg vil jeg også dele dypere tanker og følelser om svangerskapsforgiftning og mine erfaringer rundt det. Jeg føler dette er et tema som absolutt burde snakkes mye mer om. Selv savnet jeg personlige historier fra andre i lignende situasjon da jeg gikk gravid og det gjør jeg denne gangen også. Mitt håp er derfor at denne bloggen kan fungere som en utstrakt hånd for gravide og mødre som har opplevd lignende svangerskap.
Kommer ikke til å skrive absolutt alt i et og samme innlegg, men heller dele opp, slik at det blir mer oversiktlig for både dere og meg.
Forrige uke fikk jeg påvist svangerskapsforgiftning nok en gang. Det kom ikke som et stort sjokk for jeg har jo tross alt hatt det to ganger før, men jeg ble veldig bekymret siden jeg har fått det så tidlig. Jeg er i uke 25 og har aldri fått det påvist før senest uke 29 før. Derfor blir jeg ekstremt redd for at jenta i magen skal bli født alt for tidlig og at dette vil bli nok en traumatiserende opplevelse for meg med skyhøyt blodtrykk, pre-eklampsi, helpp-syndrom og akutt keisersnitt. Jeg er uendelig takknemlig for at jeg har fått to friske barn, men den følelsen av å kunne være sammen med de etter fødselen.. den savner jeg. De øyeblikkene har ikke jeg fått oppleve og det har blitt en slags sorg av det. I mitt forrige svangerskap var jeg veldig dårlig i flere dager etterpå, så jeg fikk ikke kommet opp og vært med babyen min på noe som føltes som en evighet. Det kom mange tårer de dagene for å si det sånn..
Om du har noen spørsmål rundt svangerskapsforgiftning, helpp-syndrom eller akutt keisersnitt, så ikke vær redd for å stille spørsmål. Jeg skal svare så godt jeg kan. :)

Parenting

Hverdagens (og nattens) utfordringer

Det siste jeg søkte opp i google var «når baby våkner midt på natten og ikke vil sove mer»…. Da skjønner dere kanskje hvilke utfordringer jeg møter om nettene for tiden? Hadde det ikke vært for Argi+ drikken, så hadde jeg garantert besvimt av søvnmangel for lenge siden. Huff, ikke bare sliter vi med at Julian våkner hver kveld når vi legger oss, ca kl. 23:30 og han nekter da å sovne igjen, men han skal da også sove sammen med meg. Helst så tett inntil meg som mulig. Og JA, jeg vet at jeg må nyte denne tiden, men herre min jesus, jeg må da få sove jeg også. Jeg får klaustrofobi og sover så dårlig når jeg ligger sammen med Julian. Enten så er problemet at jeg er redd jeg skal legge meg oppå han i søvne, eller så tar han så mye plass at jeg faller ut av senga. Nå orker jeg rett og slett ikke mer. Hihi. Nå setter mamma ned foten altså! :)

Etter mitt lille søk i google fant jeg heldigvis gode råd. De anbefalte oss først og fremst å plassere sengen hans på eget rom, men det har vi ikke mulighet til. Vi har nemlig ikke flere soverom, så Julian er dømt til å dele rom med oss i noen år fremover. Et annet godt råd var å bli litt «strengere» og gi han en ny leggerutine. Ikke noe vugging i søvn i mammas hender da altså.. hehe. Han skal legges i sengen sin og finne roen til å sovne selv (yeah right.) Dette kunne føre til en del gråting, men da er det veldig viktig at vi er konsekvente og kun går inn for å gi han smokken igjen og stryker han lett på kinnet, for så å gå ut av rommet igjen. Sånn skal vi da holde på til han sovner av seg selv. Når han lærer seg å sovne av seg selv skal det visstnok hjelpe han å sovne igjen fortere om han våkner midt på natten (jippi!)

Dette er da min plan for den kommende natten og jeg må si jeg grugleder meg, for dette tror jeg blir tøft til mammahjertet mitt. Jeg er ikke noe glad i å høre at han gråter, så det vil nok bli mange turer inn og ut av rommet for å gi smokk. MEN jeg vet at dette skal hjelpe og det er tross alt viktig at Julian lærer seg å sovne i egen seng også. Krysser fingrene for at både mor & baby får en god natt søvn i hver sin seng i natt. ;)

Flere som har hatt nattevåkne babyer?

Parenting

JEG TRODDE JEG SKULLE MISTE BABYEN MIN

Natt til søndag opplevde jeg mitt verste mareritt. Jeg trodde at jeg skulle miste babyen min og var helt fra meg av redsel.

I to-tre dager før denne natten hadde Julian vært forkjølet og hatt litt feber, men formen hans var heldigvis veldig fin. Natt til søndag forverret det seg noe vanvittig på kun noen få timer og han skrek og skrek og skrek hele tiden, og han klarte nesten ikke å puste. Stemmen hans ble helt hås, en hard skurrelyd kom fra brystet hans og jeg kjente han ble svakere og svakere for hvert minutt. Jeg prøvde å bevare roen så godt jeg kunne, men jeg ble så utrolig redd. Tårene mine trillet og jeg hikstet av redsel. «Hva er det som skjer? Hvorfor går det ikke over? Hva skal jeg gjøre??» Til slutt klarte jeg ikke mer og ringte 113. Noen måtte komme å hjelpe babyen min!

Ambulansen kom kjemperaskt og jeg ble med til nærmeste legevakt. De fant heldigvis raskt ut hva som feilet sønnen min. Han hadde noe de kalte falsk krupp, noe jeg har hørt om, men aldri opplevd selv med egne barn. På legevakten satte de på han en maske for nese og munn, hvor han fikk sugd inn adrenalin. Dette hjalp med en gang og jeg så hvor mye bedre Julian fikk det. Han storsmilte inne i masken og gråt ikke i det hele tatt. Verdens mest tålmodige baby uten tvil! Vi kom hjem igjen rundt halv seks på morgenen, så dere skjønner nok at vi sov litt ekstra lenge akkurat den søndagsmorgenen, hehe?

Hadde jeg bare tatt han med ut i kald, frisk luft, så kunne jeg kanskje klart å hjelpe han selv på egenhånd, men jeg skjønte ikke at det kunne være falsk krupp. Tanken slo meg ikke. Jeg trodde han var så dårlig av forkjølelsen at han holdt på å kveles av slim eller noe, og jeg følte meg maktesløs. Jeg er så glad for at jeg nå vet hva falsk krupp er og at jeg nå er forberedt om det skjer flere ganger.

Nei, dette var definitivt det skumleste jeg har opplevd. Følelsen av at jeg ikke fikk til å hjelpe barnet mitt og redselen det førte med seg, nei huff. Dette unner jeg ingen! Jeg har nok muligens blitt litt ekstra hønemor etter denne hendelsen, men det er vel ikke så rart. Barna betyr alt for meg!

Parenting

TANKER OM BARNAS ALDERSFORSKJELL

Det er 6 år aldersforskjell mellom sønnen og datteren min. Er det et alt for stort gap eller kommer de til å «holde sammen» og bli gode venner når de blir eldre? Akkurat nå tror jeg ikke det er noen som er mer forelsket i babyen enn jenta vår på seks år. Hun er den ultimate storesøster som passer på, koser, leker og underholder i fleng. Hun er rett og slett helt fantastisk og det er så godt å se hvor kjærlig og glad hun er i lillebroren sin.

Jeg tror derimot at jeg bør nyte denne tiden, for hvem vet? Når Miley er tolv år gammel og Julian seks, så kan det hende at de blir litt som katt og mus. Jeg husker selv fra da jeg var liten og hadde to eldre søstre. Jeg var nok en liten plage mesteparten av tiden, haha. Jeg ville jo så gjerne være med på alt de «store» gjorde, men de ønsket jo selvfølgelig ikke å henge med lille meg. Neida, det var ikke sånn hele tiden. Mange ganger fikk jeg faktisk være med på leken deres jeg også, og da ble jeg jo verdens lykkeligste. Jeg husker det som om det var i går da jeg liksom var gjest i søstrene mine sitt radioshow, som vi såklart tok opp på kassett, haha.

Jeg både håper og tror at barna mine kommer til å fortsette å ha et sterkt og godt søskenforhold hele livet, til tross for den store aldersforskjellen. En liten del av meg skulle ønske at Julian kunne fått seg et søsken til i nærmere alder, MEN akkurat det temaet tror jeg vi venter litt med.

Til sammen har jeg og mannen min tre barn. Jeg en datter, han en sønn og sammen en babygutt. Sønnen hans på seks år har nylig fått diagnosen moderat psykisk utviklingshemming, noe som kommer til å kreve veldig mye av oss i årene fremover. Så av den grunn tror jeg ikke det kan bli aktuelt med et barn til.. Vi får se.