Browsing Tag

opplevelse

Pregnancy

HVORDAN JEG OPPLEVDE ET PLANLAGT KEISERSNITT

Ja, det stemmer. Jeg er en av de «heldige» som fikk æren av å få et planlagt keisersnitt, og for å være helt ærlig; Det fortjente jeg søren meg også, hehe! Etter to akutte keisersnitt skulle det bare mangle i følge legene på sykehuset. Men det var hele tiden en frykt for at jeg skulle bli alvorlig syk denne gangen også, slik at jeg nok en gang måtte hastes inn på operasjonsstuen. HELDIGVIS fikk jeg gå helt til uke 38+3 og bestemt keisersnittdato, halleluja!

Jeg og mannen min måtte reise inn til Trondheim en dag i forveien, slik at vi fikk gått gjennom alt vi kunne forvente med lege, kirurg og jordmor. Vi visste jo noenlunde hva som skulle skje, siden jeg har hatt to snitt tidligere, men det var veldig godt å bli beroliget og få mer informasjon. Den siste kvelden måtte jeg faste etter kl. 21, så jeg pakket i meg en heidundrende god rett på Egon restaurant som mitt «siste måltid». Jeg trodde jeg skulle bli mer avslappet siden alt var planlagt dagen etter, men jeg fikk ikke sove den natten. Det var helt umulig. Nervene gikk amok og jeg begynte å gruglede meg.

Vi fikk beskjed om å møte opp på fødeavdelingen kl. 8 og det første som ble gjort var at de målte blodtrykk, barberte og satte kateter. Vipps var alt klart og jeg ble rullet i sykesengen ned på operasjonsstuen. Jeg fikk håndhilst på absolutt alle i rommet, det var løs og lattermild stemning og jeg kjente at NÅ var jeg klar for å få treffe lillejenta mi. De satte venflon på begge hendene mine og ga meg lokalbedøvelse i ryggen. Like etterpå satte de spinalbedøvelsen som jeg hadde gruet meg til, men den kjente jeg så og si ikke. Er ikke det typisk? Bortkastede nerver..

Bedøvelsen begynte å virke ganske fort, jeg ble lagt ned igjen og «bundet fast» (så jeg ikke skulle falle ned fra benken) og så satte kirurgene i gang. Bare 15 minutter etterpå ble babyen vår løftet ut. Hun skrek høyt og jeg fikk henne på brystet med en gang. Dette fikk jeg ikke oppleve med mine to første barn siden de ble født for tidlig, så dette ble et utrolig følsomt øyeblikk for meg. Jeg hadde virkelig savnet å få det første møtet på en så magisk måte og kunne ikke bedt om noe finere. Det var helt perfekt! Ja, faktisk så perfekt at jeg helt glemte hva som foregikk, tiden gikk så fort og vipps var kirurgene ferdige med å sy meg igjen.

Etterpå fikk vi med oss jenta vår på observasjonsstuen, hvor vi kun lå en halvtimes tid før vi fikk oss eget rom på fødeavdelingen. Jeg hadde aldri følt meg så sprek før og var oppe og gikk allerede etter 4 timer og reiste hjem på dag 2.

Alt i alt hadde både jeg og mannen min en utrolig fin opplevelse av dette planlagte keisersnittet. Vi er utrolig takknemlige for at vi faktisk fikk muligheten til å få «avslutte» på denne rolige og friske måten. Nå er jeg sterilisert og produksjonen er avsluttet, hehe. Nå gjenstår det bare å kose oss i årevis med de fine miraklene vi har skapt. :)

Life

Drømmen om å ta sjansen på Spania

CreatingYourselfKilde: Pinterest

Å ta sjanser, det er litt skummelt, ikke sant? Selv har jeg vært livredd for å ta «feil» valg, spesielt det siste året nå som alenemamma. Jeg vet at vi ikke alle tenker likt om hva det vil si å være en god forelder, men jeg har funnet ut at datteren min har det aller best når jeg gjør ting som gjør meg glad. Jeg vil ikke bli en av de mødrene som bare synes livet er «helt greit», og jeg vil i alle fall ikke la årene fly forbi meg for så å våkne opp som 50 åring og innse alt jeg kunne ha gjort annerledes. Dette er grunnen til at jeg reiser til Spania! Jeg vil prøve! Går det skeis og vi ikke trives der, så kommer vi bare strake veien hjem igjen, men jeg må nesten unne meg muligheten til å utforske «drømmen» før jeg legger den helt på hylla.

Det er fåtall av mennesker som er positive til denne avgjørelsen. De fleste blir jo skeptiske og sier at de aldri kunne ha klart det. «Kommer du ikke til å savne familien din da?», «Hvordan skal du klare å lage middag selv der?», «Hva om du ikke blir kjent med noen andre nordmenn?» eller den aller beste, «hva om det ikke blir like bra som du tror?» .. Ah, ja alle er så skeptiske og det skjønner jeg godt. Jeg sitter selv med disse tankene. Den eneste (store) forskjellen er at jeg i tillegg vet at jo, jeg kommer til å savne familien min, men det finnes både internett og telefon nå, pluss at det ofte er rimelige flybilletter om man er tidlig ute. Om savnet blir for stort, så ordner det seg på en slags måte uansett.

Samtidig kan jeg ikke sitte her å overbevise meg selv om at jeg ikke kommer til å få noen nye venner eller bekjente i Spania. DET er slik negativ tankegang som skremmer folk til å aldri ta noen sjanser. Det samme kan jeg si for det å lage meg mat selv.. De har jo store markeder og kjøpesenter i Spania også. Det er så fort gjort å tenke det verste. 300 meter fra leiligheten min i Torrevieja ligger det en stor Consum dagligvarebutikk, så jeg føler meg rimelig sikker på at verken jeg eller Miley vil sulte ihjel.

I Spania ser jeg bare muligheter, tid og inspirasjon til å fortsette å følge drømmen og hjertet mitt, mens her i Norge blir jeg bare tvunget til å ta meg en ekstrajobb jeg ikke vil ha, og som kommer til å suge opp verdifull tid jeg kunne brukt på noe jeg elsker å gjøre. Jeg er veldig redd for at depresjonen og angsten kommer til å spinne helt ut av kontroll om jeg fortsetter på dette viset, så det føles herlig å være hundre prosent bestemt på å hoppe i det, gripe sjansen og håpe på det beste.

Jeg har ingenting å tape. Jeg vil bli en opplevelse rikere uansett.